Når det jevnlig i media eller gjennom PPU (Praktisk pedagogisk utdanning) studiet diskuteres frafall eller økt læringsutbytte i skolen, så er det noen faktorer som går igjen. Det er dette med klasseledelse og relasjon lærer - elev.
Noe som gjerne har en sammenheng med en observasjon jeg har gjort meg gjennom noen tiår nå først som lærende, og deretter som lærer. Det at skolen ikke lenger ansees hovedsaklig som en læringsarena men mer som en sosial arena blant elevene. Noe som gjør at jeg nå som faglærer i mine fag har som hovedfokus å raskt få på plass et godt inkluderende sosialt miljø hvor elevene trives, og da faktisk har lyst til å stille til undervisningen. Dette på tross av flere av fagene jeg underviser i gjerne omtales som "tvangsfag" blant elevene. Det er her relasjonsbygging kommer inn.
En meta-studie som det ofte refereres til er Hattie (2009). Her har han samlet inn data fra flere tusen vitenskaplig funderte undersøkelser på hva som faktisk gir økt læring, og så har han rangert dem etter læringsutbytte. Blant de faktorene som kommer høyest opp på listen over positive faktorer er positiv relasjon lærer -elev, klasseledelse, og tydelighet/struktur i undervisningen. Den siste kan sies å være en naturlig følge av den foregående. Eller i det minste at den burde være det.
I dette blogg-innlegget kommer jeg til å undres litt over egne erfaringer rundt dette med relasjonbygging og klasseledelse. Finnes det fellestrekk relatert til ulike grupper av elever, hva er det jeg har opplevd som fungerer for klasseledelse, og ikke minst dette med relasjonsbygging. Ikke at du trenger å være enig, men min oppfatning er at dersom elevene har et totalt likegyldig forhold til deg som menneske vil god klasseledelse være vanskelig å oppnå, og dermed ikke gi elevene et godt læringsmiljø med utbytte av undervisningen.
En meta-studie som det ofte refereres til er Hattie (2009). Her har han samlet inn data fra flere tusen vitenskaplig funderte undersøkelser på hva som faktisk gir økt læring, og så har han rangert dem etter læringsutbytte. Blant de faktorene som kommer høyest opp på listen over positive faktorer er positiv relasjon lærer -elev, klasseledelse, og tydelighet/struktur i undervisningen. Den siste kan sies å være en naturlig følge av den foregående. Eller i det minste at den burde være det.
I dette blogg-innlegget kommer jeg til å undres litt over egne erfaringer rundt dette med relasjonbygging og klasseledelse. Finnes det fellestrekk relatert til ulike grupper av elever, hva er det jeg har opplevd som fungerer for klasseledelse, og ikke minst dette med relasjonsbygging. Ikke at du trenger å være enig, men min oppfatning er at dersom elevene har et totalt likegyldig forhold til deg som menneske vil god klasseledelse være vanskelig å oppnå, og dermed ikke gi elevene et godt læringsmiljø med utbytte av undervisningen.
"Hva heter du?" er et ikke all verdens til spørsmål, men det å huske svaret må muligens være på topp over de utallige små ting som skal til for god relasjonsbygging mellom lærer og elev! Det å raskt lære seg navn og bruke dem aktivt er av en eller annen grunn for meg som er "fag-idiot" vanskelig. Gi meg fagstoff og noen minutter og det meste sitter, men en navneliste og et par og tyve nye ansikter da sliter jeg. Løsningen har blitt besnærende enkel, jeg finner frem mobilen og klasselisten og tar runden med bilde av hver enkelt. Lager til en liste med bildene og pugger til det sitter. Tidligere ventet jeg på at det administrative verktøyet vi bruker i Hordaland fylkeskommune skulle hoste opp klasselister med bilder, men når de tar bildene tidlig i september og listene først er klar mot slutten av høsten!? Kan du egentlig si at du har "sett" eleven dersom du ikke engang kan navnet?
Noe annet som jeg har opplevd som positivt for relasjonbyggingen er dette med fokus. "Ja Ola Nordmann, nå skal jeg hjelpe deg" fungerer veldig bra dersom du faktisk har fokus på eleven og ikke blir distrahert av alt det andre som gjerne skjer rundt om i klasserommet. Ikke bare kan du navnet til eleven, du dedikerer faktisk all oppmerksomhet og evne til å hjelpe han eller henne. Ned på huk (ohh mine stakkars knær!) og øyekontakt, ansikt til ansikt. Gester, fakter, miner, smil...full oppmerksomhet!
På et foredrag som inngår som en del av PPU utdanningen fikk vi et herlig foredrag rundt klasseledelese av Tommy T. Søllesvik ved Høgskolen Stord Haugesund (HsH). Egentlig et foredrag jeg skulle ønske faktisk ble avholdt helt tidlig første semester ved oppstarten av studiet. Det sognet egentlig ikke til dette med relasjonsbygging, men tok opp en teoretiker; Jacob Kounin, og en liste over viktige prinsipper vedrørende klasseledelse. Av de åtte viktigste var et av dem "withitness". På norsk blir det noe alá tilstedeværelse. Det vil si at selv om fokuset ditt et rettet mot en enkelt elev, er det ikke dumt å faktisk få med deg hva annet som skjer i klasserommet. "Nå må du huske at mamma har øyne i nakken!" er gjerne en frase du har hørt? Så dersom du merker at ting sklir litt ut er det faktisk lov å kjapt håndtere det før du atter retter fokuset tilbake til eleven.
Ja, relasjonsbygging!? Kunne navn og ha fokus, hva annet kan man si?
Litt forenklet er det å bygge relasjoner til elevene ikke stort annerledes enn det som skjer når du får nye kollegaer. Du går fra små preik til utveksling av informasjon om interesser og annet som skjer i livet, men det er en stor forskjell. Mellom kollegaer er du blant likestilte individer. I klasserommet er det jeg som lærer som skal være myndighetspersonen, og dette ansvaret bør ligge i bakhodet hele tiden. Ord er makt og jo bedre du kjenner en person jo større makt kan ordene dine ha, både positivt og negativ! Det er her jeg har observert store forskjeller hvordan vi som lærere håndterer dette med relasjonsbygging. Noen tillater stor flyt av informasjon mellom seg selv og elvene, andre foretrekker å ha en mer tilbaketrukket upersonlig stil. Her våger jeg meg å påstå at det ikke finnes noen fasit, det hele er avhengig av personlighet og hva du som lærer og menneske er mest komfortabel med.
Dog med det forbehold at du har oppnådd status hos eleven som "en signifikant andre". Noen ganger er det mennesker du bare ikke "treffer tonen med". Slik er det bare, det er ikke noe personlig tap i dette, bare et faktum du må forholde deg til.
Noe annet som jeg har opplevd som positivt for relasjonbyggingen er dette med fokus. "Ja Ola Nordmann, nå skal jeg hjelpe deg" fungerer veldig bra dersom du faktisk har fokus på eleven og ikke blir distrahert av alt det andre som gjerne skjer rundt om i klasserommet. Ikke bare kan du navnet til eleven, du dedikerer faktisk all oppmerksomhet og evne til å hjelpe han eller henne. Ned på huk (ohh mine stakkars knær!) og øyekontakt, ansikt til ansikt. Gester, fakter, miner, smil...full oppmerksomhet!
På et foredrag som inngår som en del av PPU utdanningen fikk vi et herlig foredrag rundt klasseledelese av Tommy T. Søllesvik ved Høgskolen Stord Haugesund (HsH). Egentlig et foredrag jeg skulle ønske faktisk ble avholdt helt tidlig første semester ved oppstarten av studiet. Det sognet egentlig ikke til dette med relasjonsbygging, men tok opp en teoretiker; Jacob Kounin, og en liste over viktige prinsipper vedrørende klasseledelse. Av de åtte viktigste var et av dem "withitness". På norsk blir det noe alá tilstedeværelse. Det vil si at selv om fokuset ditt et rettet mot en enkelt elev, er det ikke dumt å faktisk få med deg hva annet som skjer i klasserommet. "Nå må du huske at mamma har øyne i nakken!" er gjerne en frase du har hørt? Så dersom du merker at ting sklir litt ut er det faktisk lov å kjapt håndtere det før du atter retter fokuset tilbake til eleven.
Ja, relasjonsbygging!? Kunne navn og ha fokus, hva annet kan man si?
Litt forenklet er det å bygge relasjoner til elevene ikke stort annerledes enn det som skjer når du får nye kollegaer. Du går fra små preik til utveksling av informasjon om interesser og annet som skjer i livet, men det er en stor forskjell. Mellom kollegaer er du blant likestilte individer. I klasserommet er det jeg som lærer som skal være myndighetspersonen, og dette ansvaret bør ligge i bakhodet hele tiden. Ord er makt og jo bedre du kjenner en person jo større makt kan ordene dine ha, både positivt og negativ! Det er her jeg har observert store forskjeller hvordan vi som lærere håndterer dette med relasjonsbygging. Noen tillater stor flyt av informasjon mellom seg selv og elvene, andre foretrekker å ha en mer tilbaketrukket upersonlig stil. Her våger jeg meg å påstå at det ikke finnes noen fasit, det hele er avhengig av personlighet og hva du som lærer og menneske er mest komfortabel med.
Dog med det forbehold at du har oppnådd status hos eleven som "en signifikant andre". Noen ganger er det mennesker du bare ikke "treffer tonen med". Slik er det bare, det er ikke noe personlig tap i dette, bare et faktum du må forholde deg til.
Det er for disse de mer upersonlige faktorene rundt klasseledelse kommer til sin rett. Det gjelder jo selvfølgelig også for de av elevene du har gode relasjoner med. Struktur og tydelighet rundt undervisningen. Dette blir jo selvfølgelig komplisert litt i den virkelige verden vi som lærerer opplever i klasserommet, av at de fag vi underviser i har ulike tema hvor ulike undervisningsopplegg fungerer bedre enn andre. Det som er viktig er at elevene har en klar og tydelig forståelse av hva som forventes av dem, og at du som lærer er konsekvent. Selv om du sjonglerer rundt om på de ulike undervisningsoppleggene alt etter hva som fungerer best der og da.
Av Kounins åtte prinsipper er foruten "withitness", "overlapping", fremdrift og sammenheng/følgefokus verd å nevne basert på egne erfaringer (Ogden, 2008). "Overlapping" er kort fortalt evnen til å håndtere flere situasjoner samtidig, fremdrift er det å ha fokus på de store linjene men å samtidig mentalt noterer ned sidespor som oppstår som gjerne skal håndteres senere, og til slutt sammenheng/følgefokus. Kort å greit ha evnen til å ikke la seg distrahere vekk fra hva som faktisk er hovedfokus for undervisningsøkten. Dette er en liten ulempe av relasjonsbygging. Kjenner elevene deg godt vet de utmerket hvilke knappe de kan trykke på for å fullstendig distrahere deg! Noe jeg prøver med varierende hell å ha i bakhodet. Liker du faget ditt er det lett å falle for fristelsen til å utdype langt utover hensikten med økten. Da jeg tok fransk som valgspråk på gymnaset, var alt som skulle til for å få fokus vekk fra gloseprøver og pugging, et uskyldig spørsmål til fransklæreren om "Ja hvordan var det nå egentlig i Paris og hvordan de snakket der!?". Da fikk vi en herlig halvtime med en engasjert lærer som fortalte om "La belle Paris!" mens vi slappet av.
Kan jeg på noen måte oppsummere dette med klasseledelse og relasjonsbygging? I innlegget er noen faktorer nevnt, og sikkert mange glemt. Hva som er viktig for meg, er det gjerne ikke for deg. Av de ulike verktøy og opplegg vi som lærere kan benytte, er det egentlig ingen som vi vet alltid vil fungere. Noen gir så maksimalt læringsutbytte for en gruppe at vi tror vi har "knekt koden", bare for så å krasjlande fullstendig med en annen gruppe. Og bare for å gi oss litt krydder i hverdagen, er det gjerne flere opplegg som må til innad i en gruppe, men her er jo opplæringsloven klar. Vi plikter jo å gi tilpasset opplæring (LK06). Uansett, oppnår du å bygge gjensidig tillit og en god relasjon til hver enkelt elev, så vil mye være på plass for å oppnå god klasseledelse. Og gjennom å lede klassen fremover i faget med de verktøy/faktorer du har å spille på, så kan du forhåpentligvis se frem til å føre slutt-termin karakterene til sommeren :)
Hattie, J. (2009) Visible learning: a synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement.
Ogden T. (2004) Kvalitetsskolen. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS. Forelesning ved Tommy T. Søllesvik, HsH, 18.01.13.
Utdanningsdirektoratet: Generell del av læreplanen (LK06) http://www.udir.no/Lareplaner/Kunnskapsloftet/Generell-del-av-lareplanen/
Hei, Børge!
SvarSlettDu har mange fine tankar om relasjonsbygging i klasserommet. Eg er særleg med på notane når du skriv om kor viktig det er å lære namna på elevane. Eg har ein annan måte å gjere dette på, som samtidig har den fordelen at metoden gjer det tydeleg at eg ikkje berre er ein lærar, men også ein som vågar å gjere feil. (Meir om dette i sluttkommentaren min. (Teaser!)). Du får også presentert Hatties meta-studie på ein grei måte. Det er bra å ha forskinga å støtte seg på når ein snakkar om desse tinga. Det har lett for å bli overfladisk synsing utifrå eigne erfaringar utan teorien. Eg streifar dette poenget i min eigen blogg. Erling Lars Dales begrep ”didaktisk klokskap”, slik eg forstår det, er meint å namngi den ultimate koblinga av erfaring og teori. Eg har ei kjensle av at målet med desse skriveoppgåvene i PPU-studiet, er at me skal dokumentere ein slik didaktisk klokskap – noko som er smått utopisk, sidan det er svært tidkrevjande – det tar vel fleirfaldige år? – å opparbeide seg nok koblingar mellom erfaring og teoretisk kunnskap, før det blir meiningsfullt å snakke om ein reell didaktisk klokskap. Eg meiner didaktisk klokskap er svært sentralt i lærarvirket, men at målet er underkommunisert i PPU-studiet. Men no sporar eg av her.
Du trekk også inn fine og nyttige omgrep frå Kounin, som viser at teorien lett kan koblast til eigne erfaringar. Flotte greier! Det kunne sjølvsagt godt vere gjort grundigare, men må av nødvendigheit bli overfladisk i ei slik kort oppgåve. Slik sett er bloggen din eit godt svar på ei vagt formulert oppgåve. Eg kjenner eg fort kan hisse meg opp over forma på desse oppgåvene me må slite med, men skal leggje bånd på meg.
Om eg skulle sakne noko, var det eit stramare språk. Teksten er relativt munnleg, og det passar jo godt til sjangeren. Men det går an å vere munnleg og konsis samstundes. Teksten er på 1400 ord, så du kunne kutta 400 og treffe klokkereint på kravet likevel. Problemet er sjølvsagt at det tar lengre tid å skrive kort og godt enn langt og greit – noko denne kommentaren er eit eklatant døme på - og at tid ikkje er ein uuttømeleg ressurs for nokon av oss.
(Beklagar den noko desillusjonerte tonen i kommentaren her. Den reflekterer nok meir at eg ikkje har ete på ei stund, enn noko anna.)
Takk for et innsiktsfullt bidrag! Slik jeg forstår det legger du innledningsvis vekt på relasjonsbyggingens betydning for at elever i det hele tatt skal være motivert til å lære. Du knytter det så til et spørsmål om klasseledelse ved å si at "dersom elevene har et totalt likegyldig forhold til deg som menneske vil god klasseledelse være vanskelig å oppnå[...]" Her tror jeg du treffer blink.
SvarSlettDet kan også se ut som om du har gått noen runder med fagstoffet, og du knytter det til dine egne refleksjoner på en naturlig måte. Det er flere problemstillinger her som jeg kan kjenne meg igjen i, og du viser til konkrete eksempler som tydeliggjør hvor relevant dette er.
Skulle jeg ønske meg én ting ville det være en konkretisering også i oppsummeringen. Jeg tror det er riktig som du sier: «Hva som er viktig for meg, er gjerne ikke det for deg." Men hva kommer du til å fokusere på nå etter nå å ha jobbet med dette?
Takk for fine og nyttige kommentarer. Når blogg sjangeren skal brukes er det befriende deilig å slippe løs tøylene, men det blir da som nevnt gjerne litt muntlig språk med vage mindre konsise formuleringer. Noe jeg i ettertid ser og burde ha rettet opp...men da ville jo kommentarene deres virke malplassert :)
SvarSlettOg Odd Eirik, jeg tror du virkelig treffer spikeren på hodet med kommentaren om at "didaktisk klokskap" er en evigvarende prosess som vi neppe blir ferdig med i vår levetid. Det eneste vi kan og må ta inn over oss er dette med refleksjon i etterkant av en undervisningsøkt. Hva som fungerte, hvordan det fungerte, hvorfor...og så ta dette med oss i planleggingen av neste økt.
Solveig, du har rett i dette med å konkretisere oppsummeringen, men her sliter jeg! For hvordan skal jeg binde fast med ord noe som er kontinuerlig i endring alt etter lærer, fag, emner og elevgrupper!? Men det er jo dette som blant annet gjør det så steike gøy å være lærer!! I en undervisningsøkt på PPU fikk vi noen tall over hvor mange enkle avgjørelser en lærer tar hver undervisningsøkt. Jeg har prøvd å finne det tallet igjen uten hell, men mener det var flere hundre? Og disse er sjelden de samme mellom hver økt. I noe som kan fremstå som helt like dager, så er det denne variasjonen, endring og vekst i relasjon lærer - elev, samt den kontinuerlige vurdering og refleksjon rundt undervisningsens suksess som gjør dette til verdens beste yrke!?
Så mitt fokus fremover vil være å bli bedre kjent med meg selv og min undervisning, elevene mine, og gjøre hva jeg kan for å få dem ut dørene som "gangs mennesker" med den kunnskape som ballast jeg kan klare å gi dem.