Klasseledelse og relasjon lærer - elev

Når det jevnlig i media eller gjennom PPU (Praktisk pedagogisk utdanning) studiet diskuteres frafall eller økt læringsutbytte i skolen, så er det noen faktorer som går igjen. Det er dette med klasseledelse og relasjon lærer - elev.

Noe som gjerne har en sammenheng med en observasjon jeg har gjort meg gjennom noen tiår nå først som lærende, og deretter som lærer. Det at skolen ikke lenger ansees hovedsaklig som en læringsarena men mer som en sosial arena blant elevene. Noe som gjør at jeg nå som faglærer i mine fag har som hovedfokus å raskt få på plass et godt inkluderende sosialt miljø hvor elevene trives, og da faktisk har lyst til å stille til undervisningen. Dette på tross av flere av fagene jeg underviser i gjerne omtales som "tvangsfag" blant elevene. Det er her relasjonsbygging kommer inn.

En meta-studie som det ofte refereres til er Hattie (2009). Her har han samlet inn data fra flere tusen vitenskaplig funderte undersøkelser på hva som faktisk gir økt læring, og så har han rangert dem etter læringsutbytte. Blant de faktorene som kommer høyest opp på listen over positive faktorer er positiv relasjon lærer -elev, klasseledelse, og tydelighet/struktur i undervisningen. Den siste kan sies å være en naturlig følge av den foregående. Eller i det minste at den burde være det.

I dette blogg-innlegget kommer jeg til å undres litt over egne erfaringer rundt dette med relasjonbygging og klasseledelse. Finnes det fellestrekk relatert til ulike grupper av elever, hva er det jeg har opplevd som fungerer for klasseledelse, og ikke minst dette med relasjonsbygging. Ikke at du trenger å være enig, men min oppfatning er at dersom elevene har et totalt likegyldig forhold til deg som menneske vil god klasseledelse være vanskelig å oppnå, og dermed ikke gi elevene et godt læringsmiljø med utbytte av undervisningen.

"Hva heter du?" er et ikke all verdens til spørsmål, men det å huske svaret må muligens være på topp over de utallige små ting som skal til for god relasjonsbygging mellom lærer og elev! Det å raskt lære seg navn og bruke dem aktivt er av en eller annen grunn for meg som er "fag-idiot" vanskelig. Gi meg fagstoff og noen minutter og det meste sitter, men en navneliste og et par og tyve nye ansikter da sliter jeg. Løsningen har blitt besnærende enkel, jeg finner frem mobilen og klasselisten og tar runden med bilde av hver enkelt. Lager til en liste med bildene og pugger til det sitter. Tidligere ventet jeg på at det administrative verktøyet vi bruker i Hordaland fylkeskommune skulle hoste opp klasselister med bilder, men når de tar bildene tidlig i september og listene først er klar mot slutten av høsten!? Kan du egentlig si at du har "sett" eleven dersom du ikke engang kan navnet?

Noe annet som jeg har opplevd som positivt for relasjonbyggingen er dette med fokus. "Ja Ola Nordmann, nå skal jeg hjelpe deg" fungerer veldig bra dersom du faktisk har fokus på eleven og ikke blir distrahert av alt det andre som gjerne skjer rundt om i klasserommet. Ikke bare kan du navnet til eleven, du dedikerer faktisk all oppmerksomhet og evne til å hjelpe han eller henne. Ned på huk (ohh mine stakkars knær!) og øyekontakt, ansikt til ansikt. Gester, fakter, miner, smil...full oppmerksomhet!

På et foredrag som inngår som en del av PPU utdanningen fikk vi et herlig foredrag rundt klasseledelese av Tommy T. Søllesvik ved Høgskolen Stord Haugesund (HsH). Egentlig et foredrag jeg skulle ønske faktisk ble avholdt helt tidlig første semester ved oppstarten av studiet. Det sognet egentlig ikke til dette med relasjonsbygging, men tok opp en teoretiker; Jacob Kounin, og en liste over viktige prinsipper vedrørende klasseledelse. Av de åtte viktigste var et av dem "withitness". På norsk blir det noe alá tilstedeværelse. Det vil si at selv om fokuset ditt et rettet mot en enkelt elev, er det ikke dumt å faktisk få med deg hva annet som skjer i klasserommet. "Nå må du huske at mamma har øyne i nakken!" er gjerne en frase du har hørt? Så dersom du merker at ting sklir litt ut er det faktisk lov å kjapt håndtere det før du atter retter fokuset tilbake til eleven.

Ja, relasjonsbygging!? Kunne navn og ha fokus, hva annet kan man si?

Litt forenklet er det å bygge relasjoner til elevene ikke stort annerledes enn det som skjer når du får nye kollegaer. Du går fra små preik til utveksling av informasjon om interesser og annet som skjer i livet, men det er en stor forskjell. Mellom kollegaer er du blant likestilte individer. I klasserommet er det jeg som lærer som skal være myndighetspersonen, og dette ansvaret bør ligge i bakhodet hele tiden. Ord er makt og jo bedre du kjenner en person jo større makt kan ordene dine ha, både positivt og negativ! Det er her jeg har observert store forskjeller hvordan vi som lærere håndterer dette med relasjonsbygging. Noen tillater stor flyt av informasjon mellom seg selv og elvene, andre foretrekker å ha en mer tilbaketrukket upersonlig stil. Her våger jeg meg å påstå at det ikke finnes noen fasit, det hele er avhengig av personlighet og hva du som lærer og menneske er mest komfortabel med.

Dog med det forbehold at du har oppnådd status hos eleven som "en signifikant andre". Noen ganger er det mennesker du bare ikke "treffer tonen med". Slik er det bare, det er ikke noe personlig tap i dette, bare et faktum du må forholde deg til.

Det er for disse de mer upersonlige faktorene rundt klasseledelse kommer til sin rett. Det gjelder jo selvfølgelig også for de av elevene du har gode relasjoner med. Struktur og tydelighet rundt undervisningen. Dette blir jo selvfølgelig komplisert litt i den virkelige verden vi som lærerer opplever i klasserommet, av at de fag vi underviser i har ulike tema hvor ulike undervisningsopplegg fungerer bedre enn andre. Det som er viktig er at elevene har en klar og tydelig forståelse av hva som forventes av dem, og at du som lærer er konsekvent. Selv om du sjonglerer rundt om på de ulike undervisningsoppleggene alt etter hva som fungerer best der og da.

Av Kounins åtte prinsipper er foruten "withitness", "overlapping", fremdrift og sammenheng/følgefokus verd å nevne basert på egne erfaringer (Ogden, 2008). "Overlapping" er kort fortalt evnen til å håndtere flere situasjoner samtidig, fremdrift er det å ha fokus på de store linjene men å samtidig mentalt noterer ned sidespor som oppstår som gjerne skal håndteres senere, og til slutt sammenheng/følgefokus. Kort å greit ha evnen til å ikke la seg distrahere vekk fra hva som faktisk er hovedfokus for undervisningsøkten. Dette er en liten ulempe av relasjonsbygging. Kjenner elevene deg godt vet de utmerket hvilke knappe de kan trykke på for å fullstendig distrahere deg! Noe jeg prøver med varierende hell å ha i bakhodet. Liker du faget ditt er det lett å falle for fristelsen til å utdype langt utover hensikten med økten. Da jeg tok fransk som valgspråk på gymnaset, var alt som skulle til for å få fokus vekk fra gloseprøver og pugging, et uskyldig spørsmål til fransklæreren om "Ja hvordan var det nå egentlig i Paris og hvordan de snakket der!?".  Da fikk vi en herlig halvtime med en engasjert lærer som fortalte om "La belle Paris!" mens vi slappet av.

Kan jeg på noen måte oppsummere dette med klasseledelse og relasjonsbygging? I innlegget er noen faktorer nevnt, og sikkert mange glemt. Hva som er viktig for meg, er det gjerne ikke for deg. Av de ulike verktøy og opplegg vi som lærere kan benytte, er det egentlig ingen som vi vet alltid vil fungere. Noen gir så maksimalt læringsutbytte for en gruppe at vi tror vi har "knekt koden", bare for så å krasjlande fullstendig med en annen gruppe. Og bare for å gi oss litt krydder i hverdagen, er det gjerne flere opplegg som må til innad i en gruppe, men her er jo opplæringsloven klar. Vi plikter jo å gi tilpasset opplæring (LK06). Uansett, oppnår du å bygge gjensidig tillit og en god relasjon til hver enkelt elev, så vil mye være på plass for å oppnå god klasseledelse. Og gjennom å lede klassen fremover i faget med de verktøy/faktorer du har å spille på, så kan du forhåpentligvis se frem til å føre slutt-termin karakterene til sommeren :)

Referanser:

Hattie, J. (2009) Visible learning: a synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. 

Ogden T. (2004) Kvalitetsskolen. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS. Forelesning ved Tommy T. Søllesvik, HsH, 18.01.13.

Utdanningsdirektoratet: Generell del av læreplanen (LK06) http://www.udir.no/Lareplaner/Kunnskapsloftet/Generell-del-av-lareplanen/

Sluttinnlegg til "Hvordan motivere skoleleie elever ved hjelp av Vygotskys teorier?"

Tusen takk for kommentar på blogginnlegget!

Det å lese om Vygotskys teorier og erfare at det var et så pass godt samspill mellom hans teorier utarbeidet på 1900-tallet og mine egne erfaringer fra klasserommet over hundre år senere var særdeles givende. Av de grep vi lærere kan benytte er dette samspillet mellom lærer og elever også grundig dokumentert blant de ting som har effekt på økt læring hos elevene (Nordahl, 2010).

Sammenligner vi samfunnet og skolen på Vygotskys tid med dagens, er de ytre forskjellene enorme. Fra innføringen av «folkeskolen» i 1889 og 9-årig lovfestet skole i 1969 frem til i dag hvor vi har fått en digital revolusjon og en langt på vei selvpålagt obligatorisk 13-årig skolegang. Vi mennesker har derimot ikke endret oss så for oss lærere gir dette både nye strenger å spille på, men også utfordringer datidens lærerstand ikke trengte å forholde seg til. Dagens teknologi gir elevene mulighet til sosialt samspill som er alt annet enn læringsrettet. Ut fra egen erfaring vet jeg at dette virker forstyrrende på samspillet lærer/elev. Å oppfordre til «korrekt» sosialisering samt korrigere uønsket adferd, gjør egentlig Vygotskys teorier enda mer aktuelt for dagens skole. Hans lærings- og motivasjonssyn gir oss langt på vei det verktøyet vi trenger for å oppnå dette.

Det å skrive om Vygotsky i et blogginnlegg åpner for fullstendig frislepp i hvordan man velger å formidle temaet. Etter å ha lest de andres blogger må jeg si meg delvis enig i at en tydeligere struktur ville økt «sprengkraften» i teksten og rådet er noe jeg vil ta med meg videre.

Hvordan motivere skoleleie elever ved hjelp av Vygotskys teorier?

I dagens videregående skole finnes det en god del elever som ikke er motivert til å lære på skolen. Svært mange av disse går på studieforberedende linje, der spesialiseringsgraden er svak. Elevene på "allmenn", forbereder seg til videre studier ved høgskoler og universitet. Avgangskarakterene angir, sammen med noen mindre viktige faktorer, poengsummen som de skal konkurrere om studieplasser med. Dermed er det ofte karakterkortet vi viser til når elevene viser svak vilje til å jobbe godt, men er det virkelig lærerens beste kort? Lev Vygotsky (1896-1934), en russisk psykolog, mente ikke det. Han la grunnlaget for et sosiokulturelt læringssyn: Læring er avhengig av menneskene i barnets omgivelser. Mens barnet lærer av seg selv og sine erfaringer, spiller det også en rolle hvilken veiledning de har fra omgivelsene. Her er den viktigste faktoren språk. Språket er samhandlingens viktigste redskap. (Lyngsnes og Rismark s. 61). Vygotskys teori tar for seg både barns kognitive utvikling og hvordan kultur og samfunn integreres i barnet. Både språk og kultur spiller en vesentlig rolle, helt fra barnet kommer til verden. (Imsen s. 39). Som en av de sentrale retningene innenfor pedagogikken, er det interessant å se på hvordan den kan hjelpe meg i min lærerjobb.

Nå startet jeg innlegget med å skrive om elever ved videregående skole, og jeg skal returnere til dem. Hvordan kan Vygotskys tanker om språk og læring være til hjelp for meg som lærer i min undervisning på studieforberedende linje på videregående skole? Klasserommet er fylt av opp mot 30 individer i tillegg til meg. Til sammen utgjør vi et lite samfunn, og for at dette samfunnet skal være godt (læring er det viktigste i denne sammenhengen), så må læring og utvikling fremmes.
-Hvordan kan samspillet i en gruppe sikre en best mulig stimulering på det indre, psykologiske planet hos hvert enkelt individ? lurte Vygotsky på, og mente han fant svaret. Vi må utnytte det sosiale samspillet mellom individene i gruppen, der kulturen og språket er våre viktigste redskap. Det individuelle er et resultat av sosialt samspill.

Helt sentralt i Vygotskys teorier, er at all utvikling på det mentale plan har utgangspunkt i sosial aktivitet. Det sosiale kommer først, så det individuelle. Sosial aktivitet skaper individuell utvikling. Som Imsen formulerer det: Utviklingen løper fra en tilstand der barnet kan gjøre ting sammen med andre, og til en tilstand der det kan gjøre ting alene. (Imsen s. 255) Som de klassiske behavioristene, mente også Vygotsky at en oppmuntring for godt utført arbeid er en viktig motivasjonsfaktor. Det er en sammenheng mellom stimulus og respons. Et av de mest allment kjente forsøkene er Skinners rotter som raskt lærer seg hvilke knapper de skal trykke på for å få en godbit. (Imsen s. 183) Der behavioristene brukte belønning som positiv forsterking, brukte Vygotsky et kognitivt redskap, et språklig tegn som gir et budskap til mottakeren. Dette kalles mediering, og er et utmerket verktøy i skolen, også den videregeående. Videre er et annet av Vygotskys poeng den proksimale utviklingssonen, hvor han kort sagt hevder at hva barnet kan klare på egen hånd og hva det klarer med hjelp, til sammen utgjør den proksimale utviklingssonen. Det er i avstanden mellom disse nivåene berhesker og behersker med hjelp at barnet barnet har størst potensial til utvikling. (Imsen s. 258)

Tilbake til skolen. Til klasserommet og de 30 elevene. De som ikke føler seg spesielt priviligerte selv om de har rett på inntil 14 års skolegang. De som gjerne skulle ha mindre hjemmearbeid og lengre friminutt. Som læreren deres, er det nemlig min oppgave å gi dem de beste forutsetningene for å lære mest mulig av det som læreplanen sier at de skal lære. Utfordringene til dagens lærere er ikke de samme som de var på Vygotskys tid. Var facebook i timene et problem i Russland etter Den russiske revolusjonen? Nei. Er det et problem i dag? Ja, om elevene faller ut fordi de samspiller i en annen gruppe enn klassen, så er det det. Facebook er for så vidt bare ett eksempel på noe som kan forstyrre idyllen i klasserommet, og dagens lærere har en enorm utfordring i å få klassen til å engasjere seg i fagstoffet i timene. Lykkes vi med det, ligger Vygotskys tankeverden for våre føtter. I klasserommet er vi en sosial gruppe, der jeg som lærer er lederen. Det er jeg som er bindeleddet mellom læreplanen og det elevene lærer. Det er mitt ansvar å forberede elevene til kommende studier, selv om de er skoleleie, trøtte, sultne eller tenker på hva de skal gjøre på etter skoletid. Det er et stort ansvar, og jeg er glad for at Vygotsky har bidratt til å gi meg læreverktøy.

Timen starter med at vi prater om det som skjedde timen før og tema som hjemmearbeid har vært innom. Kall det gjerne en rask repetisjon. Jeg vil ha alle elevene i den proksimale utviklingssonen, og må sørge for at alle er på nivået behersker med hjelp før jeg presenterer nytt stoff. I tillegg må jeg passe på at de som alt behersker ikke faller av her. Derfor må jeg bruke dem aktivt i denne repetisjonsfasen. Vi går videre til nytt stoff, og beveger oss så langt vi kan mot berhersker med hjelp før timen er over og elevene skal jobbe individuelt med stoffet, gjennom hjemmearbeid, før neste time. Forelesning tar naturligvis ofte en del av timen, men også muntlige aktiviteter og oppgaveløsning har en sentral plass i en "vanlig" time. Når det er sosial samhandling i gruppen, og denne ikke er styrt av meg, er mediering min viktigste funksjon. Jeg ser elevene. Jeg kommer med ulike tegn til dem, som viser at jeg ser at de jobber, jeg ser fremgang, jeg ser pågangsmot. Vi kommuniserer.

Gjennom undervisningen, der elever og lærer er sammen i et sosialt fellesskap, får elevene grunnlaget for å jobbe videre med stoffet alene. Utviklingen løper fra en en skoletime der eleven kan jobbe sammen med andre, og til en leksetid der han kan jobb alene. På samme måte utfordres elevenes proksimale utviklingssone i hver eneste undervisningstime. Det blir fremlagt nytt stoff. Nye sider med oppgaver skal forseres. Utfordringene står i kø, men så lenge elevene er i timen, finnes det hjelp. Etter skolen er det tid for hjemmearbeid, der tilgangen på hjelp er vanskeligere tilgjengelig enn på skolen. Det individuelle arbeidet bør føre til en økning av hva eleven klarer alene, og gjøre ham klar til å på nytt utvikle sin kompetanse når han igjen er på skolen og i et sosialt fellesskap. Lærerne gir i skolehverdagen og i vurderinger elevene tegn om at de responderer riktig i forhold til stimuliet de utsettes for (undervisning).

Selv ser jeg at jeg jobber etter Vygotskys prinsipper, selv om jeg knapt hadde hørt om ham før jeg begynte på PPU: Få alle med, både de som behersker godt og de som ikke behersker så godt. Undervis og legg grunnlaget for individuell jobbing med tema. Bruk kommentarer, blikk og andre tegn for å la eleven bli sett, anerkjent og føle suksess. Selv om ikke heller Lev Vygotsky sitter med alle svarene på spørsmålet om hvordan vi skal drive undervisning, vil jeg hevde at ved å bevisst bruke vertøyene hans, kan vi motivere skoleleie elever til å ville lære mer, og til å gi dem troen på at de kan utvikle seg videre og videre.

Imsen,Gunn(4.utgave 2010) Innføring i praktisk psykologi.Oslo:Universitetsforlaget.

Lyngsnes,Kitt & Rismark Marit(2.utgåve2010)Didaktisk arbeid.Oslo: Gyldedal Norsk Forlag.