I dagens videregående skole finnes det en god del elever som ikke er motivert til å lære på skolen. Svært mange av disse går på studieforberedende linje, der spesialiseringsgraden er svak. Elevene på "allmenn", forbereder seg til videre studier ved høgskoler og universitet. Avgangskarakterene angir, sammen med noen mindre viktige faktorer, poengsummen som de skal konkurrere om studieplasser med. Dermed er det ofte karakterkortet vi viser til når elevene viser svak vilje til å jobbe godt, men er det virkelig lærerens beste kort?
Lev Vygotsky (1896-1934), en russisk psykolog, mente ikke det. Han la grunnlaget for et sosiokulturelt læringssyn: Læring er avhengig av menneskene i barnets omgivelser. Mens barnet lærer av seg selv og sine erfaringer, spiller det også en rolle hvilken veiledning de har fra omgivelsene. Her er den viktigste faktoren språk. Språket er samhandlingens viktigste redskap. (Lyngsnes og Rismark s. 61). Vygotskys teori tar for seg både barns kognitive utvikling og hvordan kultur og samfunn integreres i barnet. Både språk og kultur spiller en vesentlig rolle, helt fra barnet kommer til verden. (Imsen s. 39). Som en av de sentrale retningene innenfor pedagogikken, er det interessant å se på hvordan den kan hjelpe meg i min lærerjobb.
Nå startet jeg innlegget med å skrive om elever ved videregående skole, og jeg skal returnere til dem. Hvordan kan Vygotskys tanker om språk og læring være til hjelp for meg som lærer i min undervisning på studieforberedende linje på videregående skole? Klasserommet er fylt av opp mot 30 individer i tillegg til meg. Til sammen utgjør vi et lite samfunn, og for at dette samfunnet skal være godt (læring er det viktigste i denne sammenhengen), så må læring og utvikling fremmes.
-Hvordan kan samspillet i en gruppe sikre en best mulig stimulering på det indre, psykologiske planet hos hvert enkelt individ? lurte Vygotsky på, og mente han fant svaret. Vi må utnytte det sosiale samspillet mellom individene i gruppen, der kulturen og språket er våre viktigste redskap. Det individuelle er et resultat av sosialt samspill.
Helt sentralt i Vygotskys teorier, er at all utvikling på det mentale plan har utgangspunkt i sosial aktivitet. Det sosiale kommer først, så det individuelle. Sosial aktivitet skaper individuell utvikling. Som Imsen formulerer det: Utviklingen løper
fra en tilstand der barnet kan gjøre ting sammen med andre, og
til en tilstand der det kan gjøre ting alene. (Imsen s. 255) Som de klassiske behavioristene, mente også Vygotsky at en oppmuntring for godt utført arbeid er en viktig motivasjonsfaktor. Det er en sammenheng mellom stimulus og respons. Et av de mest allment kjente forsøkene er Skinners rotter som raskt lærer seg hvilke knapper de skal trykke på for å få en godbit. (Imsen s. 183) Der
behavioristene brukte belønning som positiv forsterking, brukte Vygotsky et kognitivt redskap, et språklig tegn som gir et budskap til mottakeren. Dette kalles mediering, og er et utmerket verktøy i skolen, også den videregeående. Videre er et annet av Vygotskys poeng den proksimale utviklingssonen, hvor han kort sagt hevder at hva barnet kan klare på egen hånd og hva det klarer med hjelp, til sammen utgjør den proksimale utviklingssonen. Det er i avstanden mellom disse nivåene
berhesker og
behersker med hjelp at barnet barnet har størst potensial til utvikling. (Imsen s. 258)
Tilbake til skolen. Til klasserommet og de 30 elevene. De som ikke føler seg spesielt priviligerte selv om de har rett på inntil 14 års skolegang. De som gjerne skulle ha mindre hjemmearbeid og lengre friminutt. Som læreren deres, er det nemlig min oppgave å gi dem de beste forutsetningene for å lære mest mulig av det som læreplanen sier at de skal lære. Utfordringene til dagens lærere er ikke de samme som de var på Vygotskys tid. Var facebook i timene et problem i Russland etter Den russiske revolusjonen? Nei. Er det et problem i dag? Ja, om elevene faller ut fordi de samspiller i en annen gruppe enn klassen, så er det det. Facebook er for så vidt bare ett eksempel på noe som kan forstyrre idyllen i klasserommet, og dagens lærere har en enorm utfordring i å få klassen til å engasjere seg i fagstoffet i timene. Lykkes vi med det, ligger Vygotskys tankeverden for våre føtter. I klasserommet er vi en sosial gruppe, der jeg som lærer er lederen. Det er jeg som er bindeleddet mellom læreplanen og det elevene lærer. Det er mitt ansvar å forberede elevene til kommende studier, selv om de er skoleleie, trøtte, sultne eller tenker på hva de skal gjøre på etter skoletid. Det er et stort ansvar, og jeg er glad for at Vygotsky har bidratt til å gi meg læreverktøy.
Timen starter med at vi prater om det som skjedde timen før og tema som hjemmearbeid har vært innom. Kall det gjerne en rask repetisjon. Jeg vil ha alle elevene i den proksimale utviklingssonen, og må sørge for at alle er på nivået behersker med hjelp før jeg presenterer nytt stoff. I tillegg må jeg passe på at de som alt behersker ikke faller av her. Derfor må jeg bruke dem aktivt i denne repetisjonsfasen. Vi går videre til nytt stoff, og beveger oss så langt vi kan mot berhersker med hjelp før timen er over og elevene skal jobbe individuelt med stoffet, gjennom hjemmearbeid, før neste time. Forelesning tar naturligvis ofte en del av timen, men også muntlige aktiviteter og oppgaveløsning har en sentral plass i en "vanlig" time. Når det er sosial samhandling i gruppen, og denne ikke er styrt av meg, er mediering min viktigste funksjon. Jeg ser elevene. Jeg kommer med ulike tegn til dem, som viser at jeg ser at de jobber, jeg ser fremgang, jeg ser pågangsmot. Vi kommuniserer.
Gjennom undervisningen, der elever og lærer er sammen i et sosialt fellesskap, får elevene grunnlaget for å jobbe videre med stoffet alene. Utviklingen løper fra en en skoletime der eleven kan jobbe sammen med andre, og til en leksetid der han kan jobb alene. På samme måte utfordres elevenes proksimale utviklingssone i hver eneste undervisningstime. Det blir fremlagt nytt stoff. Nye sider med oppgaver skal forseres. Utfordringene står i kø, men så lenge elevene er i timen, finnes det hjelp. Etter skolen er det tid for hjemmearbeid, der tilgangen på hjelp er vanskeligere tilgjengelig enn på skolen. Det individuelle arbeidet bør føre til en økning av hva eleven klarer alene, og gjøre ham klar til å på nytt utvikle sin kompetanse når han igjen er på skolen og i et sosialt fellesskap. Lærerne gir i skolehverdagen og i vurderinger elevene tegn om at de responderer riktig i forhold til stimuliet de utsettes for (undervisning).
Selv ser jeg at jeg jobber etter Vygotskys prinsipper, selv om jeg knapt hadde hørt om ham før jeg begynte på PPU: Få alle med, både de som behersker godt og de som ikke behersker så godt. Undervis og legg grunnlaget for individuell jobbing med tema. Bruk kommentarer, blikk og andre tegn for å la eleven bli sett, anerkjent og føle suksess. Selv om ikke heller Lev Vygotsky sitter med alle svarene på spørsmålet om hvordan vi skal drive undervisning, vil jeg hevde at ved å bevisst bruke vertøyene hans, kan vi motivere skoleleie elever til å ville lære mer, og til å gi dem troen på at de kan utvikle seg videre og videre.
Imsen,Gunn(4.utgave 2010) Innføring i praktisk psykologi.Oslo:Universitetsforlaget.
Lyngsnes,Kitt & Rismark Marit(2.utgåve2010)Didaktisk arbeid.Oslo: Gyldedal Norsk Forlag.
